Unni Lindell “Nabovarsel”
Er det noen inne i naboens ferietomme hus? Sonja Jansen er alene hjemme for å lese til matteeksamen. Hun vanner for naboen. Mens hun ordner med vannsprederen, hører hun en
lyd fra huset og ser en skygge bak kjøkkenvinduet. Hun ringer politiet.
Politibetjent Lydia Winther, kalt Snø, får sin første utrykning. Hun og makkeren finner ikke noe mistenkelig i det stille nabolaget og drar igjen. Men Snø føler en uhygge og kjører
tilbake. Da er Sonja borte.
Snø bærer på en farlig familiehemmelighet. Mens hun leter etter Sonja, veves privatlivet hennes sammen med saken. Det som begynte i en frodig liten hage, utvider seg til et farlig spill med forgreninger helt inn i norsk oljeindustri.
Siden forrige bok har Unni Lindell byttet forlag fra Aschehoug til Capitana, og hun har også byttet hovedperson. Det er alltid spennende når forfattere våger seg på noe nytt. Lykkes hun?
Det gjør hun til de grader!
Hun leverer ei knakende god bok som innehar det meste. Både action, spenning og et bra plott.
I denne boka heter hovedpersonen Lydia Winther, som vil kalles Snø av kollegaene. Snø har tung bagasje, men velutviklet handlekraft. Hennes makker, Hans Arnold Ytrefjord (Hay), har en litt mindre rolle i boka, og Marian Dahle, som vi kjenner fra Lindells tidligere bøker, har fått en tilbaketrukket lederrolle.
Boka begynner med at Snø og Hay rykket ut på et oppdrag der Sonja Hansen sier hun har sett noe i nabohuset, et hus som skulle ha vært tomt. Snø har andre og viktigere saker på gang, men de rykker pliktskyldig ut. De finner ikke noe, og saken blir deretter nedprioritert.
Likevel, dette plager Snø, selv om hun egentlig burde jobbet med andre saker, drar hun tilbake til huset. Da er Sonja borte.
Etter som saken ruller fram, avdekkes det at en del personer med tilknytning til oljeindustrien og har som oppgave å sertifisere oljerigger for videre bruk, også har forsvunnet. Dette utvikler seg til storstilt svindelsak som involverer sertifisering av borerigger, der kritiske rapporter er blitt borte. Sakene viser seg etter hvert å henge sammen.
Samtidig følger vi Snøs historie, om ballasten hun bærer på fra barndommen. Vi møter også en eldre kvinne, Esme Madsen, og hennes nevø Hansi.
Etter å ha lest boka i et strekk, må jeg bare si at Unni leverer i kjent Unni stil. Vi kjenner igjen skrivestilen fra hennes tidligere bøker om kvinner som er utsatt og forfulgt, her er mørke kjellere og skumle hus, der kvinner trues på livet.
Boka har korte kapitler, noe som bidrar til å holde både tempo, spenning og fremdriften oppe. Hun vet akkurat i boka hvor hun skal toppe det, og på den måten drive leseren til å lese videre. Boka er like lettlest som den er spennende og den var klin umulig å legge fra seg. Jeg satt ytterst på stolen og trippet mens jeg leste. Historien nøstes opp fra flere hold, og ender i en slutt jeg ikke hadde sett komme. Jeg må ærlig innrømme jeg ble tatt veldig på senga!
Unni befester her sin posisjon som en av de virkelig store krimforfatterne i Norge. Dette er krim på meget høyt nivå, intens og spennende med et velkomponert plott. Det kan virke som om forfatteren hadde godt av forlagsbytte, for jeg tror dette må være en av hennes beste bøker.
Les og avgjør selv, men et godt råd: Send ut nabovarsel om at dere ikke vil forstyrres underveis!
Jeg ser frem til flere bøker om Snø, og gir denne første full pott på terningen.
Boka er et lese-eksemplar fra forlaget
Terningkast 6.
