Sylvelin Vatle “Den 13. engelen”
Brått og med sterke smerter ligger Marta Voll for døden. Den unge presten Peter Winston blir tilkalt. Gjennom mørke og full storm kjører han mot den avsides fjellgården Varhei for å gi henne velsignelsen. Men Marta Voll vil ikke velsignes, hun vil snakke. Med sine siste krefter slynger hun ut ett begripelig ord: DRAP!
Forfatteren debuterte litterært i 1991 med romanen «Alle kjenner vel presten?» som hun ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Totalt har hun gitt ut tolv bøker, før hun nå debuterte som krimforfatter.
Det blir fort hektisk for den nye presten. Sammen med familien til den syke er han innestengt på fjellgården, siden veien ble stengt på grunn av uværet. Handlingen i romanen foregår kun oppe på fjellgården og det er lite folk involvert. Presten og sykepleieren som skulle se til den døende kvinnen, føler at alt ikke er som det skal være. Etter hvert som de nøster i historien, dukker det opp mye grums fra fortiden. Her er det både skjulte familiehemmeligheter, grådighet, hevn og arvestrid. Alt ligger til rette for ei spennende bok, men det blir det dessverre ikke. Det tar rett og slett for lang tid før det skjer noe spennende. Forfatteren vil nok mye, men får det ikke helt til. Denne boka tok derfor ikke helt tak i meg, men jeg håper forfatteren kommer med mer krim. Jeg tror hun har det i seg, det blomstrer bare ikke helt i denne romanen. Boka var tidvis treig å lese, det ble for mange reine transportetapper for meg.
Boka er inspirert av en godnattsang av Henrik Wergeland: “Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står.”
Terningkast 3+
